Det føles virkelig ikke bra å miste et eller flere familiemedlemmer som virkelig har vært der en stor del av livet ditt, jeg måtte
oppleve nettopp dette, og jeg husker det som det skulle vært i går : ” Det var slutten av 10ende klassen, vi hadde nettopp hatt skriftelig eksamen, og likefør vi skulle få vite hva vi skulle oppi munnlig eksamen – fikk jeg den sjokkerende nyheten (jeg aldri trodde ville komme). Hadde vært på 4H samling nede på barneskolen, hvor vi spilte volleyball og hadde det gøy. Mamma kom kjørende for hun ville vi skulle komme hjem – jeg hadde ikke lyst før jeg fikk vite hva som var galt, mamma måtte fortelle meg det med en gang. Jeg har aldri vært rask til å reagere på sjokkerende ting, og det er for jeg reagere lenge etterpå. Jeg sprang for å hente 4H boken og sa i fra til lederen at jeg måtte hjem. Lederen såg det på meg, at det var noe som var galt – siden jeg ikke klarte å se på henne.
Tante og søskenbarnet mitt hadde vært i en ulykke hvor de hadde kollidert med en buss, og det er ikke noe du hører hverdag, eller en hører det hverdag, men en tenker aldri over at det kan være deres egne. Tanten min døde momentant, og var ikke til å redde, og søskenbarne mitt ble fraktet til Ullevål (hvor han lå i en uke før han også døde). Midt oppi alt det her, skulle jeg opp til eksamen, og dagen etterpå måtte jeg på skolen for å høre hva jeg kom oppi – jeg kom oppi Naturfag (som var og fremdeles er favorittfaget mitt på skolen). Innen jeg kom hjem til mamma – hadde allerede kontaktlæreren min ringt og snakket med mamma ang. fritak fra eksamen pga at jeg hadde vært gjennom så mye (pga tanten min / mamma´s søster) og alt som skulle skje de neste dagene. Jeg fikk fritak.
Det var så mye som skjedde de to ukene, og jeg gikk klipp av skoleavsluttningen med klassen, diverse andre aktiviter. Men det beste av alt var at jeg fikk tatt farvel med tanten min som alltid hadde vært der for meg (hvem skulle jeg tekste med nå, når jeg ikke kunne få hjelp av mamma?) Du var jo ikke her lengre – hvem skulle jeg snakke med? Og ca. en uke senere fikk vi beskjed om at søskenbarne mitt tapte kampen og det ble nok en begravelse til, og det var helt forferdelig og måtte si farvel til søskenbarne ditt som du nylig hadde fått enda bedre kontakt med fordi dere nettopp hadde fått MSN, og at han eller tanten min ikke skulle logge på lengre , og at det skulle poppe opp ” Hei Gunn” eller “Hei vennen”. Det var en følelse som gikk langt inn på meg.
Jeg har også mistet både bestemor, bestefar, farfar , onkel og onkelen til mamma. Det er like ille hver gang vi mister noen som betyr så utrolig mye for oss. For vi tenker at vi kommer aldri til å miste noen, og at alle skal leve livet fult ut – at de alltid vil være der for deg. Men selvom de ikke er her – så vil de alltid være her, og det er for at de alltid vil være i hjerte ditt.
// Dette skjedde i 2009 //
Har du noen gang mistet noen som sto deg veldig nær?
Så ufattelig trist å lese. Jeg får helt vondt inni meg. Stakkers deg <3
Jeg mistet bestefar for 3 uker siden. Man kommer aldri over sorgen, men man lærer seg å leve med den. Jeg går heller ikke en dag uten å tenke på farmor som døde for 7 år siden. Ellers har jeg aldri mistet nære personer, bortsett fra to lærere da jeg gikk på videregående, men jeg var ikke i begravelsen deres da. VI hadde minne stund på skolen for elever og lærere!
De er veldi trist å lese. eg har mystet bestemora mi for snart 2-3 måna. ho betydde ufateli mykje for mej. Lykke til i resten ta livet ditt 🙂
Helt forferdelig trist når sånt skjer.. det går ikke en dag uten at jeg får et lite stikk av sorg/frykt fordi noe kan skje med ens nærmeste når som helst.. og hvis man tenker enda lenger, så er det jo faktisk sånn at det skjer med NOEN der ute i verden..hele tiden… man bør vel ikke leve i konstant frykt for at sånt skal skje, og med konstant medfølelse med alle som rammes, derfor skyver man tankene vekk, naturlig nok.. men av respekt for livet, bør man nyte og glede seg over det man har mens det fortsatt er der<3
Helt forferdelig trist når sånt skjer.. det går ikke en dag uten at jeg får et lite stikk av sorg/frykt fordi noe kan skje med ens nærmeste når som helst.. og hvis man tenker enda lenger, så er det jo faktisk sånn at det skjer med NOEN der ute i verden..hele tiden… man bør vel ikke leve i konstant frykt for at sånt skal skje, og med konstant medfølelse med alle som rammes, derfor skyver man tankene vekk, naturlig nok.. men av respekt for livet, bør man nyte og glede seg over det man har mens det fortsatt er der <3
huff, det er så trist når sånt skjer!
uff, så trist! ja, det har jeg.. mistet bestefaren min når jeg var 6 år, vet det høres lenge siden ut, men husker det så tydelig enda og det hender at jeg begynner å gråte den dag i dag..
Uff, trist!