Min historie.

Dette er egentlig noe jeg aldri skulle skrive om, noe jeg aldri ville dele med andre enn meg selv. Hos meg var hemmeligheten trygg – men jeg velger og dele den med dere nå. Mobbere og mobbeoffer. Jeg har det utrolig fint nå, jeg er sterkere enn aldri før – og er rett og slett glad for opplevelsen min. En erfaring som gjorde meg sterkere. Selvbildet mitt var på bånn, men jeg har klart og bygge det opp igjen i løpet av åra – og det er noe jeg er kjempestolt av. Ikke vær jenta jeg var, som holdt alt inne, og bar på den tunge byrden alene. Det er tungt, ihvertfall i lengden – og uansett om du tror alle vil se ned på deg av den grunn, så vil du se at det var verdt det. 

Jeg har ikke alltid vært like heldig, men den har ikke vært brutal mobbing som tar livet av meg. Se heller for deg jenta som alltid sto igjen. Se for deg at alle kalte deg stygge ting fordi du var annerledes. Jeg hadde en liten detalj ingen andre hadde; og derfor ble jeg automatisk et mobbeoffer. Jeg ble mobbet. Folk har kalt meg diverse ting, og det pågikk fra 1 til 9 klasse, men det ble ikke “påvist” før i 5. klasse når læreren ringte moren min og sa “datteren din blir mobbet på skolen, jeg får bare lyst til å klemme henne hardt inntil meg”. Den dagen forandret livet til alle hjemme, og jeg som ble mobbet, klarte aldri og fortelle mine egne foreldre om at “jeg blir plaget på skolen av flere på skolen”. Husket spesielt en gang – jeg hadde fått noen purrpurr lilla tøfler av mamma, som jeg var så stolt av for vi hadde fått beskjed om å ha innesko på skolen, å som jeg virkelig elsket de skoene, men EN dag var de plutselig borte, mobberne hadde gjemt skoene mine. Og det var nok første gangen jeg gikk til favoritt læreren min og som fremdeles er favoritt læreren min i dag også, at noen hadde gjemt skoene mine, og det jeg husker mest var at hele klassen måtte bli sittende på skolen helt til skoene mine dukket opp igjen. Spesielt på barneskolen gikk jeg enten hånd i hånd med læreren, og eller jeg sparket fotball med guttene i skolegården. Når lillebroren min startet på skolen støttet han meg alltid, for egentlig så har han vel alltid sett på meg som lillesøsteren sin (selvom jeg er hans storesøster). Men det viste seg også til senere at han og ble værende et mobbeoffer.

Jeg har hatt episoder der det pågikk som verst, der jeg knakk sammen med en gang jeg kom hjem. Så fort jeg fikk lukket døra kom tårene, og ofte hørte jeg alltid mamma spør “hva er det som galt?”. Flere dager gjennom hele barneskolen, var jeg ofte borte fra skolen fordi jeg var “syk”, men selvgrunnen var fordi jeg ble mobbet og ikke vil se de mobbet meg. Jeg ble stadig “uvenner” med jentene i klassen – enten fordi jeg gjorde noe jeg ikke burde eller noe jeg ikke burde sakt som hørtes feil for dem, og husker spesielt en gang når jeg hadde “kranglet” med en av jentene at jeg kom hjem med mindre hår på den ene siden enn på den andre siden, og ofte at vi kunne rope til hverandre at “jeg vil ikke se deg for mine øyne mer”. Men når du ført ble uvenn med den ene, så ble du automatisk uvenn med alle de andre (slik hold det på flere ganger) – men det aller værste for meg var da “ryktene” begynte å springe på bygden – og når du bor i en så liten bygd som meg så kjenner alle hverandre, eller vet hvem alle sammen er. Ryktene sprang.

Jeg begynte på ungdomsskolen, og de første måneden var helt utrolig – jeg hadde venner helt til det plutselig tok en automatisk vending, og jeg ble sittende på toalettet på ungdomskolen hver eneste skoledag i hvert eneste friminutt – bortsett fra i matfri (for da fikk vi sitte på klasserommet). Jeg hadde ingen venner resten av året så toalette var min bestevenn, og jeg kan ikke si jeg var stolt. Like før jeg skulle begynne på skolen igjen, og hadde vært på sommerferie – så fikk vi en telefon mens vi fremdeles var på ferie at farfar var dårlig og vi måtte komme hjem. Dessverre tapte farfar kampen og døde den sommeren, og plutselig de som var “mobberne” de brydde seg faktisk “trodde jeg”, og de kom med blomster på døren min og snakket med meg og ville ta meg tilbake. Hvor lenge varte det? Ikke så veldig lenge – men jeg fikk være en del av dem så lenge jeg ikke sa eller noe gjorde noe de ikke likte. 

I 10. klassen klarte jeg å “rive” meg løs, og det var en utrolig god følelse – jeg fikk venner, og folk som aksepterte meg for den jeg er. Jeg lover dere det var den beste følelsen i hele mitt liv, men nå og da møter jeg på “bulker” som gjør at jeg ramler ned i et “stort sort hull”, men jeg klarer alltid opp igjen og jeg blir sterkere av det. 

Jeg lover deg, det er den verste følelsen i verden. Å føle at du ikke har noen der som er villig til å hjelpe deg i frykt for at de blir mobbet selv.Å føle at du er helt alene i verden. At ingen bryr seg om deg, og du må fortsette kampen alene. Så, før du åpner kjeften neste gang; Think twice. Det er ikke alltid mottakeren tar ord på tull, og ord kan såre. Man kan ikke noe for hvem man er …

Den dag i dag har jeg et fantastisk liv med en kjæreste som elsker meg, en fantastisk jobb og et fantastisk miljø. Har familie og venner som faktisk bryr seg og ikke “dolker” meg i ryggen med første sjanse, det har vært et tøft liv (spesielt årene på barneskolen og ungdomskolen). Selv hvor ofte jeg gjerne skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake er det fremdeles noe av meg som ikke vil, for det som skjedde med all mobbingen og “angripene” mot meg gjorde meg bare sterkere, men jeg anbefaler ikke å bli mobbet eller at mobbere skal mobbe andre. Jeg hater virkelig mobbing, og det gjør vondt når jeg ser andre bli mobbet eller plaget å da velger jeg heller å gripe inn. 

IKKE LA MOBBERNE VINNE! STOPP MOBBING FØR DET ER FOR SENT!

Siste innlegg