et mobbeoffer

Marlene Ytterland inspirerte meg veldig etter at jeg leste innlegge hennes “No diet will remove all the fat from your body because the brain is entirely fat”. Det fikk meg til å tenke på at jeg faktisk har veldig lyst å dele min historie med dere, for livet mitt har ikke alltid vært en dans på røde roser som en ofte sier. Det har da iallefall ikke alltid vært det for meg, og nå føler jeg livet mitt har falt på plass, der hvor det bør være akkurat NÅ.

Jeg har aldri hatt et perfekt liv, men det er det vel egentlig ingen som har hatt? Jeg har alltid blitt sett på som den rare jenta som får alt hun peker på! Fra jeg var kanskje rundt 5-6 år og viste hva vennskap betydde, var det ikke alltid det gikk ann og være flere enn 2-4-6-8 personer sammen, det måtte ALLTID være partall når vi skulle henge sammen og ha det gøy og leke sammen på lekeplassen eller i skolegården. Det gikk fint til tider. Men ble det til at vi ble en for mye eller en for lite, så var det alltid en person som ble presset ut av gjengen, og den personen var alltid MEG! Hvorfor?

Hvorfor vet jeg ikke svaret på selv, men jeg var også alltid den jenten som ble stemplet som RAR. Det er spørsmål jeg sitter igjen med, spørsmål jeg muligens aldri kommer til å få svar på og jeg er heller ikke den som etteforsker hvorfor livet ble som det ble, for jeg har fått et veldig fantastisk liv og en nydelig tilværelse. Ikke minst har jeg en familie som er veldig glad i meg og bryr seg om meg, mne jeg har også verdens beste og fantastiske kjæreste som er der for meg uansett hva + jeg har en helg gjeng med fantastiske venner som jeg kan være sammen med når det er tid og mulighet!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har også vært et mobboffer for mange, jeg var alltid den som ble mobbet, uansett hvem som mobbet meg eller plaget meg, men jeg innså det ikke selv før favoritt læreren min på barneskolen i 5/6 klassen fortalte til mamma at “datteren din blir mobbet”. Det var selvfølgelig tøft , spesielt for mamma .. for hun hadde egentlig allerede forstått det når jeg kom hjem gråtende hverdag etter skolen og når jeg aldri fortalte henne hva som skjedde for jeg var redd de andre barna i gaten, så gjorde ikke sakene så mye enklere, og det værste med hele perioden var at de andre barna i gaten begynte å spre usanne rykter, rykter som folk tok på alvor, rykter som ble gjort om til historier og rykter som ikke forsvant før du gjorde som de sa til deg.

Store deler av 8 klassen var toalette på ungdomskolen gjemmestedet mitt, til de begynte å lete etter meg – da måtte jeg finne andre plasser jeg kunne sitte i fred og ro, og bare slappe av, være for meg selv og sitte å tenke uten å tenke på at nå kommer de for å mobbe meg, som sakt YHU tok ikke tak i problemene når jeg gikk der, og jeg har hørt i senere tid at de fremdeles ikke har tatt tak i problemene som er der NÅ. Flere elever bytter over til Møre barne og ungdomskole for at miljøet der er så mye bedre enn hva det er på Ytre Herøy eller Indre Herøy. Men som sakt det er alltid de som blir mobbet eller plaget som bytter skole det er aldri mobberene som bytter. Aldri har jeg hørt eller lest om akkurat det tema. 

Jeg er ikke for mobbing, og jeg vil helst at alt som heter mobbing skal slutte! 
Hvordan tror dere en verden ville vært uten mobbing?
En verden der alle kunne være venner uten mobbing?
En skole som kunne love deg at du ikke kom til å bli mobbet? 

JEG SIER STOPP MOBBING FØR DET ER FOR SENT!