tiden du virkelig ikke trengte å tenke videre hva du ville bli når du ble voksen, hvor du skal bo og alle andre ting. Det var den tiden mamma og pappa gjorde alt for deg. Det var bare og sette seg rett ned, akkurat hvor du ville, mens du lagde alle slags form for lyder av alle krefter som du hadde i kroppen for å få oppmerksomhet. Man hadde ingen beskymringer, med mindre du såg noe skummelt på barnetv.
Det var ikke snakk om å slanke seg, som den lille dukka av ei jente jeg var, det var ingen annen betydning rundt, hvor jeg smilte og ante fred og ingen fare. Sakte men sikkert vokser vi opp til vi kommer til standpunktet og stå på egne ben, "hva skal du når du blir stor da?". Min mening er at jeg synes at det er skremmende at jeg , som snart 19 åring skal klare meg helt selv snart. Kommentar fra foreldrene: " Det kommer ikke til å ta så veldig lang tid før du ligger på pikerommet igjen, vis du bare skal overleve på hamburgere og pizza, jenta vår! Det virker veldig lovende… eller hva mener dere?
Skulle gjerne vært liten for en dag igjen.. :/
Lena Marie: Det skulle ønske at det kunne gått i oppfyllelse.