Flere lesere ønsket meg å blogge om dette tema, så her we goo:
Prestasjonsangst er ikke noe nytt innen skoler. Det er egentlig faktisk et stort problem og flere elever ved spesielt videregående skole. Elever vil en eller annen gang kjenne hvordan dette påvirker både psykisk og fysisk styrke, selv om noen av elevene opplever dette oftere og sliter med det. Dette skapes av ubehagelig opplevelser. Prestasjonsangsten dreie seg primært om framføringer der man f.eks må snakke foran en større folkegruppe, eller denne sammenhengen å snakke foran klassen, og dette kan påvirke karakterene, og det værste er spesielt rundt eksamenstidene og spesielt rundt eksamener er det til og med noen som besvimer eller blir dårlig på grunn av presset både fra andre, men også seg selv. Angsten stiger fordi elevene er redd for å mislykkes / stryke.
Prestasjonsangst er individuelt, noe som ligger i personligheten, som videre blir påvirket både av miljøet en er i og bakgrunnen sin. Grunnen til prestasjonsangst er et ønske om å unngå fiasko og klare seg godt igjennom hendelsen. De som har prestasjonsangst vil tenke på alle oppgaver som vankeligere enn de i virkeligheten er, noe som fører med seg en rekke problemer, bl.a at de ikke kan velge de oppgaver som de virkelig har lyst til eller de som vil gi den beste karakteren. Prestasjonsangst kan føre til at elevene får problemer både på sosialt og faglig område, og både lærere og foreldre bør prøve å unngå at de får dette.
Jeg oppdaget at jeg hadde presentasjonsangst i 10ende klassen på ungdomskolen, og det var da vi skulle ha fremføring i gruppe om noe som var i sammenheng med polenturen vi hadde hatt på høsten, og jeg skulle si det lille jeg skulle si – mens jeg skulle til å begynne å snakke – så det værste en opplever er at faktisk enkelte i klassen sitter flirer ta deg, når du skal begynne å snakke – max. 5 sekunder etter lå jeg på gulvet og læreren min måtte ta meg ut på gangen. Og det var da jeg oppdaget at jeg hadde angst. Men det er en helt forskjellig greie fra og stå på skolen og å være i arbeidslivet, når jeg skal stå foran klassen (spesielt) alene så kan jeg finne på å besvime eller bli helt stum (selv hvor godt jeg kjenner klassen, det er ikke gøy og det er virkelig IKKE noe du vil leve med).
Og siden da har jeg alltid slitt med presentasjonsangst, og sliter fremdeles. Men i en alder av 21 år er jeg elev ved Volda Videregående Skole, og jeg føler jeg har kommet over det (litt), og det er takket være norsklæreren på skolen min, han har hjulpet veldig og det er for at jeg aldri har fått snakket med noen om “problemet” mitt før jeg begynte i volda, og han “mannet” meg opp og sa han mente det var best for meg å kunne stå fremfor klassen, og han forklarte klassen min før jeg startet med framføringen. Jeg føler meg heldig!
Det er ikke meningen at vi skal snuble gjennom livet problemfritt, og det er ikke meningen at vi alltid skal få den letteste utveien. Men det er ingen som stopper deg fra å være den du er, hvilke problemer du sliter med, vi kan bare ikke for at vi er slik vi er ♥ ♥
Er det noen av dere der ute som sliter med presentasjonsangst?
Godt innlegg 🙂 Ja, jeg sliter veldig med det, og har gjort det så lenge jeg kan huske. Jeg har heldigvis alltid fått fritak fra å snakke foran klassen på grunn av dette, så den biten slapp/slipper jeg unna 🙂 Nå er jeg “fjernstudent” så merker ikke stort til det nå heller, annet enn på innleveringer og prøver – da kommer angsten igjen…
Linn: Ja, skjønner problemet ditt Linn. Dessuten så sliter jeg mye selvom læreren har “mannet” meg opp, og det som er det værste med hele greia er å stå foran klassen du går i, men det er noe helt annet for meg å sitte eller stå foran en klasse som jeg skal undervise i barneskoletrinnet.
Jeg tror det har noe å gjøre med at når du underviser VET du at du vet bedre, og at de ikke kommer til å ha noe å si, og ikke dømme deg etter hva du sier – mens når man snakker foran klassen og læreren blir man vurdert av både lærer og elever – ikke minst får man jo en karakter på det man gjør, noe som forsterker skrekken.
Jeg holder kurs innimellom, og selvom det er nervepirrende til tider så er det noe HELT annet enn å stå foran lærer/klasse :p
Linn: Ja, det er nok sant som du sier. Jeg føler meg trygg når jeg underviser i barneskole trinnet, for da er jeg den voksne , istede for å bli vurdert – for barn i 1-4 trinner kan da ikke vurdere meg de “forguder” læreren sin.
Jeg har litt sånn angst vil jeg si. Hater å stå foran folk å snakke eller holde presentasjon osv. Er ikke så glad i å lese høyt heller når det er mange folk. Har merket at når jeg må gjøre det så leser jeg sikkelig fort, ingen pauser og æ blir helt rød i ansiktet og blir bare kjempe nervøs. Har alltid hata å stå foran andre å prate, det er det verste som kan skje meg.. Bare synd at noen lærere ikke tar dt på alvor. De bare ” hvis du ikke prate for alle så får du lavere karakter” så den er egentlig ganske kjip..
Anastasia: Hater virkelig slike lærere som faktisk ikke tar ungdommen på alvor eller folk generelt fordi at de tror de har så mye mer kunnskap enn hva en ungdom i 13-25 års alderen lzm. Dessuten vi fikk jo valget når vi hadde fremføring, enten gjør du det foran meg (læreren) eller så gjør du det foran klassen, og han anbefalte klassen, og jeg prøvde å jeg gjennomførte.