hits

Min historie.

Dette er egentlig noe jeg aldri skulle skrive om, noe jeg aldri ville dele med andre enn meg selv. Hos meg var hemmeligheten trygg - men jeg velger og dele den med dere n. Mobbere og mobbeoffer.Jeg har det utrolig fint n, jeg er sterkere enn aldri fr - og er rett og slett glad for opplevelsen min. En erfaring som gjorde meg sterkere. Selvbildet mitt var p bnn, men jeg har klart og bygge det opp igjen i lpet av ra - og det er noe jeg er kjempestolt av.Ikke vr jenta jeg var, som holdt alt inne, og bar p den tunge byrden alene. Det er tungt, ihvertfall i lengden - og uansett om du tror alle vil se ned p deg av den grunn, s vil du se at det var verdt det.

Jeg har ikke alltid vrt like heldig, men den har ikke vrt brutal mobbing som tar livet av meg.Se heller for deg jenta som alltid sto igjen. Se for deg at alle kalte deg styggetingfordi du var annerledes. Jeg hadde en liten detalj ingen andre hadde; og derfor ble jeg automatisk et mobbeoffer.Jeg ble mobbet.Folk har kalt meg diverse ting, og det pgikk fra 1 til 9 klasse, men det ble ikke "pvist" fr i 5. klasse nr lreren ringte moren min og sa "datteren din blir mobbet p skolen, jeg fr bare lyst til klemme henne hardt inntil meg". Den dagen forandret livet til alle hjemme, og jeg som ble mobbet, klarte aldri og fortelle mine egne foreldre om at "jeg blir plaget p skolen av flere p skolen". Husket spesielt en gang - jeg hadde ftt noen purrpurr lilla tfler av mamma, som jeg var s stolt av for vi hadde ftt beskjed om ha innesko p skolen, som jeg virkelig elsket de skoene, men EN dag var de plutselig borte, mobberne hadde gjemt skoene mine. Og det var nok frste gangen jeg gikk til favoritt lreren min og som fremdeles er favoritt lreren min i dag ogs, at noen hadde gjemt skoene mine, og det jeg husker mest var at hele klassen mtte bli sittende p skolen helt til skoene mine dukket opp igjen. Spesielt p barneskolen gikk jeg enten hnd i hnd med lreren, og eller jeg sparket fotball med guttene i skolegrden. Nr lillebroren min startet p skolen stttet han meg alltid, for egentlig s har han vel alltid sett p meg som lillessteren sin (selvom jeg er hans storesster). Men det viste seg ogs til senere at han og ble vrende et mobbeoffer.



Jeg har hatt episoder der det pgikk som verst, der jeg knakk sammen med en gang jeg kom hjem. S fort jeg fikk lukket dra kom trene, og ofte hrte jeg alltid mamma spr "hva er det som galt?". Flere dager gjennom hele barneskolen, var jeg ofte borte fra skolen fordi jeg var "syk", men selvgrunnen var fordi jeg ble mobbet og ikke vil se de mobbet meg. Jeg ble stadig "uvenner" med jentene i klassen - enten fordi jeg gjorde noe jeg ikke burde eller noe jeg ikke burde sakt som hrtes feil for dem, og husker spesielt en gang nr jeg hadde "kranglet" med en av jentene at jeg kom hjem med mindre hr p den ene siden enn p den andre siden, og ofte at vi kunne rope til hverandre at "jeg vil ikke se deg for mine yne mer". Men nr du frt ble uvenn med den ene, s ble du automatisk uvenn med alle de andre (slik hold det p flere ganger) - men det aller vrste for meg var da "ryktene" begynte springe p bygden - og nr du bor i en s liten bygd som meg s kjenner alle hverandre, eller vet hvem alle sammen er. Ryktene sprang.

Jeg begynte p ungdomsskolen, og de frste mneden var helt utrolig - jeg hadde venner helt til det plutselig tok en automatisk vending, og jeg ble sittende p toalettet p ungdomskolen hver eneste skoledag i hvert eneste friminutt - bortsett fra i matfri (for da fikk vi sitte p klasserommet). Jeg hadde ingen venner resten av ret s toalette var min bestevenn, og jeg kan ikke si jeg var stolt. Like fr jeg skulle begynne p skolen igjen, og hadde vrt p sommerferie - s fikk vi en telefon mens vi fremdeles var p ferie at farfar var drlig og vi mtte komme hjem. Dessverre tapte farfar kampen og dde den sommeren, og plutselig de som var "mobberne" de brydde seg faktisk "trodde jeg", og de kom med blomster p dren min og snakket med meg og ville ta meg tilbake. Hvor lenge varte det? Ikke s veldig lenge - men jeg fikk vre en del av dem s lenge jeg ikke sa eller noe gjorde noe de ikke likte.



I 10. klassen klarte jeg "rive" meg ls, og det var en utrolig god flelse - jeg fikk venner, og folk som aksepterte meg for den jeg er. Jeg lover dere det var den beste flelsen i hele mitt liv, men n og da mter jeg p "bulker" som gjr at jeg ramler ned i et "stort sort hull", men jeg klarer alltid opp igjen og jeg blir sterkere av det.

Jeg lover deg, det er den verste flelsen i verden. fle at du ikke har noen der som er villig til hjelpe deg i frykt for at de blir mobbet selv. fle at du er helt alene i verden. At ingen bryr seg om deg, og du m fortsette kampen alene. S, fr du pner kjeften neste gang; Think twice. Det er ikke alltid mottakeren tar ord p tull, og ord kan sre. Man kan ikke noe for hvem man er ...

Den dag i dag har jeg et fantastisk liv med en kjreste som elsker meg, en fantastisk jobb og et fantastisk milj. Har familie og venner som faktisk bryr seg og ikke "dolker" meg i ryggen med frste sjanse, det har vrt et tft liv (spesielt rene p barneskolen og ungdomskolen). Selv hvor ofte jeg gjerne skulle nske jeg kunne skru tiden tilbake er det fremdeles noe av meg som ikke vil, for det som skjedde med all mobbingen og "angripene" mot meg gjorde meg bare sterkere, men jeg anbefalerikke bli mobbet eller at mobbere skal mobbe andre. Jeg hater virkelig mobbing, og det gjr vondt nr jeg ser andre bli mobbet eller plaget da velger jeg heller gripe inn.




IKKE LA MOBBERNE VINNE! STOPP MOBBING FR DET ER FOR SENT!

Fikk trer i ynene nr jeg leste dette! <3

Du er en sterk jente, men du klarer deg den dag i dag og du har et godt liv!!

Denne historien viser hvor sterk du faktisk er!

Du er tff Gunnnis!! st p<3

Skriv en ny kommentar